Frykt og frieri i Skidan

En 'reisekildring' om en live-ferd fra Trondheim til Brevik i Telemark. Skrevet for 'Veien til Eventyret' av Håkon Mosseby

Etter tre møter, utallige kopper kaffe, symøte, flere telefonsamtaler, bil- og tog-reise sto vi endelig klare på brygga i Brevik. Hvem ? Jo, følgende personer: Christian Askeland (Fader Hallvard, erkebiskopens utsending), Øyvind Moe (Ridder Øyvind Oskarsson, korsridder), Egil Moe (Ridder Ingvar Rove, sysselmann i Skidan (Skien), Espen Stenberg (Gunnar Leira, Ridder Øyvinds væpner), Erik Ryen (Ridder Roves hirdfører), Stein Brandser (Stein Skrivekunnig, Fader Hallvards skriver), Jostein Hassel (Petter Thomassønn Lund, handelsmann fra Nidaros), Håkon Mosseby (Håkon Vidvandre, leiesoldat og tolk for Petter), Rolf Morten Schjetne (Eirik Arildssønn, leiesoldat og svenn for Petter), Mariane (?) (ukjent taus kvinne), Hanne-Mette (?) (den rike Enkefru Cappelen).

Det vi skulle være med på var en gjenskaping av handelsstevnet i Skidan i 1319. Håkon V er nettopp død, og Norge står for tiden uten konge. Svensk og dansk adel plotter som gærne for å skaffe seg makt i et svakt Norge. Hanseatene har begynt sin etablering rundt om i Europa, også Norge, og er i Skidan for å skaffe seg gruverettigheter. Hekseprosessene har så smått kommet i gang.

Innenfor denne rammen la Grenland Strategi- og Rollespill- Forening (GSRF) opp til noe som skulle komme til å bli en fin kombinasjon av lokale konflikter, intriger og stridigheter kombinert med storpolitisk spill om landets framtid. I utgangspunktet så det hele lovende ut, og det materialet vi til slutt fikk (historiske kompendier) var informativt og bra.

GSRF hadde leid båt, som fraktet omtrent 60 mennesker ut til Håøya i Brevikfjorden. Her hadde de leid et leirsted som egnet seg ypperlig for LRP, selv om hus og slikt hadde et umiskjennelig moderne preg. Etterhvert ble man tilsammen ca. 80 personer som deltok på en simulering som startet litt trått, men som tok seg opp enormt etterhvert.

Å skulle gi et totalt bilde av hva som hendte på Håøya fra 8. til 11. Juli er umulig for en person. Derfor skal jeg fortelle kort om historien til min egen rolle - Håkon Vidvandre. Han (jeg) var født i Nidaros, men dro som 15-åring ut i verden og drev som leiesoldat. Han hadde vært i Tyskland, England og Flandern, og var følgelig ganske språkmektig. I 1318 returnerte han til Nidaros med det formål å skaffe seg en gård og ei kone og slå seg til ro.

Handelsmannen Petter leide Håkon og hans yngre slektning Eirik til å bli med som livvakter på turen nedover til Skidan. Petter skulle reise sammen med en utsending fra erkebiskopen i Nidaros, som skulle ut og samle inn penger til byggingen av domkirken. Like ved Tunsberg kom de over et brennende hus, og ut av det reddet de en ung kvinne, som var i sjokk og sa veldig lite (egentlig ingenting).

Da simuleringen begynte oppdaget Håkon at en fyr som het Herleik og som var leder for en omreisende kongshird ('gjestehirden') også var i Skidan. Denne Herleik hadde angrepet Håkon i Tunsberg og anklaget ham for å være svensk spion. Dette lovet ikke bra...

Etterhvert som Torsdagen og Fredagen gikk fikk imidlertid Håkon annet å tenke på. Da Fru Ingebjørg til Bratsberg (en lokal storslekt) ba om hjelp for å redde tjenestepiken sin unna inkvisisjonens klør, så Håkon sin sjanse til å innynde seg hos Fru Ingebjørg (som hadde tre ugifte døtre). Han braste inn i hytta hvor inkvisitoren Prior Philippe drev på med sin tortur/avhør og reddet situasjonen. Jenta som var anklaget for hekseri ble overlatt til Fader Hallvard, og Håkon ble populær hos Bratsberg-slekta.

Problemet med Herleik hadde løst seg opp, fordi Herleik hadde mer enn nok med å angripe alle andre som han trodde var spioner. Men, det viste seg at Mariane (jenta fra Tunsberg) tidligere hadde vært forelsket i Herleik. Nå gikk hun og samtalte med Herleik rett som det var. Håkon (som fryktet snikmordforsøk i natten) satte hardt mot hardt og sa at enten sluttet Mariane å snakke med Herleik, eller hun kunne finne seg annet sted å sove. Hun føyde seg, men hun (og Eirik, som var forelsket i Mariane) så ikke med blide øyne på Håkon etter dette.

Nå fikk Håkon mye å gjøre. Etter tumultene hos inkvisitoren ble Håkon så redd for ham, at han søkte tjeneste hos fader Hallvard. Som en kirkens tjenestemann, ble han nå vaktmann, fanebærer og skatteinnkrever for kirken. Dette passet Håkon meget bra. For en stor del gikk resten av helga med til å vokte over kirkemøtet under rettssaken mot de fire jentene som ble anklaget for hekseri, og å springe i hytt og vær med beskjeder.

Han gjorde noen forsøk på å fri til en av Fru Ingebjørgs døtre, men fordi både Håkon og Fru Ingebjørg hadde mye annet å gjøre, og fordi jenta - Kristin - viste seg å være mer innstilt på å gå i kloster, fløt det hele ut i sanden. En avtale om å kjøpe jord av Bratsberg-ætta fikk han imidlertid.

Presten i Skidan var en forfyllet tjukkas som het Holger. Holger var ganske populær blant folket, men ikke videre godt likt av de mektige i egnen. Etterhvert kom det fram at han hadde en heller lemfeldig omgang med kirkens penger, og at han også hadde et lett forhold til det geistlige sølibat. Fader Hallvard gav ham tilslutt et år på å skjerpe seg.

Søndagen opprant, og Holger Prest møtte full opp til høymesse. Det gikk så galt at Fader Hallvard til slutt dømte Holger fra presteembetet og til å stå i gapestokken. Håkon satte ham i gapestokk, men da kom inkvisitoren og sa at en mann i kirkens klær ikke måtte stå i gapestokk. Han sa at Håkon isteden kunne sette ham under lås og slå. Håkon tok med seg Holger prest, men underveis ble han så lei av denne fordrukne fyren at han rett og slett kappet hodet av ham. Med hodet i en lerretssekk gikk han tilbake til markedsplassen og viste hodet, mens han forklarte at dette var kirkens praksis med sine fiender.

Under tinget som ble holdt på Søndag ble inkvisitoren dømt til å forlate Skidan. Både Ridder Øyvind, Gunnar og Håkon hadde lyst til å henrette ham, men ble nektet dette av sysselmannen. Ellers kom det under tinget fram en masse merkelige ting. Johannes Aslakson, tidligere tingmann og herre til Bratsberg, som alle trodde var død, hadde kommet tilbake. Etter en forvirrende historie lagt fram endte det hele med et slags forlik.

Av andre ting kan nevnes: Det kom melding om at Håkon V's barnebarn Magnus var valgt til konge over Norge og Sverige. Hanseatene fikk gruverettigheter, og en omfattende avtale som bla. omfattet regler om støy fra gruva (!!!) ble undertegnet. Skidan fikk handelsrettigheter, noe som bla. betydde at hirden måtte økes. Håkon hadde bestemt seg for å slå seg ned i Skidan, og ble dermed med i hirden.

Så oppløste alt seg igjen. Simuleringen var over. En stor debriefing ble holdt, hvor både ros og ris, og sannheten om bla. Holger Prest (som slett ikke var prest, men en svindler !) og andre detaljer kom fram.

Dette er i korte trekk historien om handelsstevnet i Skidan i 1319 slik det fortonte seg for meg. Det var selvsagt en masse annet som foregikk; jernbyrd (en måte å bevise høy byrd på ved å bære glødende jern), skattejakt etter forsvunne kirkebøker, halshogging av en hestetyv, angrep fra spedalske, angrep av pirater, revkrok-konkurranse (Rolf-Morten vant !), historien om Stein og hans eks-kone, nå nonne, den omstridte utedoen som var en del av en lengre feide mellom Mannevik- og Bratsberg-ætta, festmåltid med flintstek og Gunnar Leiras utnevnelse til ridder. Hvis man er interessert i å høre hele historien om alt dette kan jeg glatt fylle hele dette nyhetsbrevet, men jeg lar det være...

(Det følgende ble ikke trykt i artiklen, men må ses på som en slags 'Terningkast-vurdering' av liven.)

Avslutningsvis vil jeg komme med en del ris. Alt var nemlig ikke helt topp. For det første var ikke hansaen så godt i gang at det ville vært aktuelt for den å søke seg til et sted som Skidan så tidlig. Det var da også så at dette elementet var tatt med av GSRF, vel vitende om at gruvedriften først startet ca. 100 år senere.

Kampsystemet de brukte var for dårlig; Man hadde mellom 2 og 5 poeng (ca.), og hvis man mistet disse, døde man ikke, men var ute av spillet i fire timer ! Underveis ble det heldigvis lempet noe på dette.

Enkelte av de lokale deltagerne var for dårlige rollespillere, og sprang rundt og gjorde en masse ting som rollen ikke kunne eller ville ha gjort. Dette ødelegger spillet en god del, så til alle som måtte lese dette; Hold deg i rollen så mye som mulig ! Husk at man både spiste og gikk på do også i middelalderen !

Når dette er sagt vil jeg allikevel avslutte med at helhetsinntrykket er meget bra. For stemningens og miljøets skyld var det lagt inn kvede-konkurranse, håndbaks-konkurranse, revkrok-turnering osv. og alt dette bidro til å skape miljøet. Også en liten detalj som at de hadde spesiallagde mynter er verdt å nevne.

Dette fristet til gjentagelse, og for oss som bor her i Trondheim skulle det være nok av historiske hendelser å bygge en simulering over. Jeg tror ikke jeg tar mye feil når jeg gjetter på at en historisk simulering er under planlegging i Trondheim snart også. Jeg skal ihvertfall være med da !